Mandag 28.desember, 4. juledag.

Javisst javisst, så var det tilbake i kontorstolen!

Ikke en bil var å se på ring 3 i Oslo i dag tidlig, så tydeligvis er jeg den eneste som er blitt kommandert til jobb i dag. De fleste andre ligger hjemme med skallebank og magasjau etter en eller annen 3. juledagsfest i går...

Har fått nytt kamera til jul, skjønner dere, og jeg må selvfølgelig ta et testbilde, og det blir som oftest ett av meg selv. Fryktelig vakker og oppegående som vanlig - tenk at sånn personer har egen blogg. Skulle vært forbudt. Samme person skal holde folkemengden med informasjon under LGO om et par-tre uker. Uhørt...

Hurra! 

Tirsdag og "Bittelillejulaften" 2009.
 
AAaaaaahhh, da er jeg 5 timer unna juleferien, og på jobb gjør vi fint lite fornuftig - vi knasker nøtter, mandariner og slurper varm gløgg. Ute daler snøen i kjent Skomakergata-stil, og til og med Oslo by har fått julestemning av det hvite belegget. Julegavehandelen er for leeeengst et tilbakelagt kapittel, og alt ligger pakket og klart for avreise til Sørlandet. Steike ta, jeg gjør "alt" riktig :-).
 
Odin (bisken) har jeg ikke sett på ukevis, så jeg har begynt å savne ham her i byen - han blir definitivt med opp igjen i romjula, nå som jeg har fått installert meg i nyinnkjøpt leilighet og greier. Mangler fortsatt endel ting, som spisebord, stoler, tv, piano og musikkanlegg - men du verden så mye annet man får gjort uten det....  sy knapper på kåpe, ta oppvasken, vaske klær, løse kryssord (??), sortere papirer, pakke inn julegaver..

Var hos Thomas for et par helger siden, og det var ikke til å unngå at julestemningen kom snikende. Lørdag formiddag krabbet vi rundt oppi heia på jakt etter juletre. Selv Thomas måtte innrømme at skogen hans ikke inneholdt tre av riktig kaliber, så vi måtte jaggu lete lenge før vi fant en kvast som kunne brukes, om ikke inne, så i alle fall ute i hagen. Det er ikke like sjarmerende å kjøpe trær, syns jeg - jeg har prøvd det også, og nei.... det ER ikke det samme, og det er juks!

Om få dager, hvis værforholdene i de franske alpene tillater det (noen nevnte at all snøen hadde regnet bort??), tøffer Jo Are og Thomas nedover Europa, i retning en ny episode av La Grande Odyssee 2010. Vi gjør det som sist, med unntak av at Sigrid Ekran ikke er med denne gangen: Jo Are satser på å bli the "friendliest musher" igjen om han ikke få pallplass, Thomas er handler og sjåfør alene første halvdel av turen - og så kommer jeg i siste halvdel som "assistent-handler" - delvis som skribent på lillealaska.com,  delvis hundemassør/hundebæsjplukker, og hønemor: - som innebærer store frokoster med eggerøre og bacon, kuldekrem og solkrem-smøring og massering av såre muskler. Presteres det ikke etter dette, så er det bare talentet det skorter på....! 

Vi satser på at informasjonsstrømmen blir som sist - jevnlig, ofte, flåsete, innholdsrik og morsom (syns vi, da....). Vi gleder oss!  Hurra!

God Jul alle sammen!

Ohhjj, steike ta ja....

....unnskyldningene er mange og forklaringene få når vi skal svare på HVOR det gikk galt! Hvor har skrivekløen vært i sommer og i høst? "- Nei, den..."
Fra å oppdatere folk og fe hvert 5. minutt, så er det ikke annet enn et stort nederlag når det går 2-3 måneder mellom hver gang her nå.
Men NUH!!!! Ganske snart, - ikke helt enda....men om ikke så lenge...!!.. da braker det løs igjen.

Høsten er kommet til Oslo, vinterdekka er kommet på, og 1. november skal piggdekk-avgifta betales. Snart kommer vel snøen hit også -  oppi dalen har den kommet for lengst.. Med høsten og snøen begynner hundekjøring også så smått å bli et samtaleemne igjen!

Vi har allerede hatt en middag på Lillehammer sammen, - opptakten til ny tur til Frankrike og La Grande Odyssee 2010 er i gang! Hvem skal være med, hvem kommer når, hvem skal være handler, hvem skal skrive, hvilken bil skal vi ha, hvilke hunder blir med.... og masse mimring fra sist tur! ....mest det siste kanskje, ja..

Siste idèmyldring har resultert i at vi blant annet planlegger å dekorere bilen til Jo Are med en Lillealaska.com-logo, samt bilder/klistremerker av oss som skal være med på turen. Naturlig bilde? Karikatur-bilde`? Same shit - ingen ser forskjell!

Vi gleder oss i alle fal!  

To be continued!

...Sommermånedene er et avsluttet kapittel, og jeg er tilbake på kontorstolen med oppbrettede armer og konsentrert blikk! Syns faktisk det ikke er så aller verst å være tilbake i faste rutiner igjen. En blir ubehagelig sløv sånn på tampen av sommeren, så sløv at første arbeidsdag etter ferien oppleves som et livs kast og et stort slit. Skrotten er tung og lite samarbeidsvillig, og alt må rulles i gang med hard selvdisiplin..

Ferien har inneholdt en blanding av mors kjøttkaker og italiensk pizza. De første 4-5 dagene i ferien avla Thomas sin første visitt på Sørlandet siden bleiealderen(Dyreparken i Kristiansand 1982?), for å oppleve de "sååååå fine sørlandsbyene" som jeg har en tendens til å skryte opp i skyene ved hver mulige anledning.
Men hadde nå bare sola vært litt mer medgjørlig... og hadde nå vannet plutselig ikke blitt så kaldt... 
Den årlige låvefesten på nabogården fant imidlertid sted som vanlig til tross for regn på første feriedag, så vi varmet oss med alt fra spareribs til lunken jäger. Det gikk som det måtte gå; en helsikes god stemning, og så et litt diffust minne fra kvelden før dagen derpå...

Sola viste seg etter hvert som dagene gikk, men det stakk en f... i værgudene hver gang vi snørte på oss løpeskoene. Etter en times joggetur med en furten Odin på slep i regnvær, var et bad ute i Vegårvann bare gøy. Med treningsklærne på og bomba uti. Vannet var ikke så kaldt likevel, var det...? 

2. uke av sommerenferien reiste to venninner og jeg på vift til Italia, nærmere bestemt Cinque Terre ("De fem byer"), som er 5 små fiskelandsbyer langs vestkysten. Brosteinsbelagte gater, fargerike hus og masse butikker som selger lokale varer. Siden vi ikke hadde forhåndsbooket overnatting, fikk vi litt problemer med å skaffe nettopp dette da vi ankom, men utrolig nok ordner det seg jo stort sett alltid for snille jenter. Vi hadde 4 ulike overnattingsplasser på 6 døgn. Godt og varmt, nydelige strender, sene middager, en god bok... ah, helt ypperlig for en ukes tid! 

Helg hjemme på Sørlandet, og Odin får gå akkurat hvor han vil uten at eieren haler og drar i flexi-båndet. Dette må feires med en liten nipp i innkjørselen.
Livet er herlig som hund på landet .

.....nå snakker jeg kun for meg selv, men formen min var altså igjen helt fin!! Jeg som alltid må betale masse renter etter sånne krumspring... Led av litt søvnmangel, men det var jo bare småtterier. Mark disket opp med bacon og egg, og vi gaflet takknemlig i oss. Ubetalelig med slike frokoster dagen derpå.

Etter frokost la vi ut på en rusletur med hunder og barnevogn. Sola stakk også endelig fram, - herlig!

Senere klaget Mark på det lange håret sitt som trengte en klipp, og lurte på om det var noen frivillige som kunne tenke seg å ta saksa fatt. Jeg rakte opp handa, "jeg har klipt pappa noen ganger...." Så ble det rigget opp til frisørsalong i stua, og Mark ble i løpet av en halvtime kvitt en halv kilo hår. Til slutt så han jo riktig så ordentlig ut, den halvrølpete hundekjøreren var forvandlet til en flittig skolegutt...

På ettermiddagen fikk vi nok en invitasjon til fest, denne gangen med dem som ikke hadde fått med seg festen i går. Men det får da være grenser for å leke med skjebnen, - det kan da umulig gå bra 3 dager på rad. 
Egentlig var vi litt trøtte også, så vi takket til slutt nei og bestemte oss for å vende nesa tilbake til Gausdal igjen. Odin hadde i tillegg fått nok inntrykk for de neste 2 månedene. To dager med bøttevis av hunder, folk og fest. Han sovnet som en stein mellom skuldrene våre i bilen.

....og formen var utrolig nok helt fin da vi våkna dagen etter! Takk, takk og takk!! Dette var riktig så ulikt meg.
Jeg måtte le da jeg gikk stien til utedoen og så hvordan tråkka mine hadde vært i går kveld, - hadde bomma en SMULE på stien et par ganger der...

Vi spiste frokost, feide gulvet, tok oppvasken, skrev noen ord i gjesteboka og takket for oss. Thomas skulle i dag få æren av å ha Odin som trekkhund, og jeg skulle låne Cox og Miivuu. Føret var like forbasket dårlig som i går, og det ble en god del staking og slit. Denne gangen var det ikke bare jeg som nådde Værskei med svett lugg. Hah....  Så snart hundene og jeg kom for langt fram i løypa, mista Odin piffen og senket tempoet. Sånn ca 50 meter var grensen for hva Odin syns var akseptabelt, så det var litt viktig å holde tempoet nede.

Tilbake på gården snudde vi så og si i døra og kjørte rett til Folldal. Ladan ble framkomstmiddelet. Kjente jeg ble litt skeptisk da Thomas foreslo å ta min bil, da det er mer enn èn gang at jeg har sett meg nødt til å ringe NAF eller snille mekaniker-venner. Kjedelig om den stoppa oppi Atnadalen, lissom... Men ærh, den har gått ganske fint i det siste, så vi prøvde oss.

Og joda, vi kom helt fram, uten så mye som et eneste host fra gamle herr Lada Samara. Mark Chin tok oss imot med et stort glis på tunet foran huset som han leier sammen med Sigrid Ekran. Snart dukket flere opp, og sett slikt, så ble det fest igjen, gitt! Jo Are og Bjørnar kom, og så dukket det  som fryktet opp noe farlig skvip på bordet. Skål igjen!

Det kom opp et forslag om å gå til en bar/klubb på den lokale kroa, og dit måtte vi jo ta en tur! Det skulle jo bli riktig så hyggelig å bli kjent med den lokale ungdommen i Folldal, tenkte vi. 5 minutter senere ruslet vi inn i lokalet og ble møtt av.... et lokale fullt av pensjonister!? Var det pensjonistfest? Jeg begynte på en u-sving ut av lokalet igjen, for dette måtte da være feil fest! Jeg kastet et blikk over skuldra, og sett slikt, resten av gjengen hadde tenkt å bli.. De fant seg et bord nærmest baren, "barnebordet" kan man vel kalle det denne gangen, og vips, så var vi i gang med å bestille drikke. Den pyntede eldre garde danset så svetten stod i panna, og musikken...Hva var det nå igjen? Vikingarna? Folkemusikk? Hoho, dette var morsomt! 

Jägermeister, irish coffee, tequila, cola bacardi, øl.... skikkelig jevelskap og veldig trivelig. Aiiaiai, hvordan skulle dette ende?

Vi returnerte tilbake til basen vår, godt oppstykket sammenliknet med ankomsten. Rundt 01.30 var alle tilbake, og duket for et godt, gammelt nachspiel. Men akk... èn av oss hadde aldri vært borti tequila-shotting før, og skulle få betale dyrt for dette nå. Tror vi lar resten av festen ligge, vi husker vel kanskje ikke så mye av den heller når vi tenker etter...

Mark var imidlertid den perfekte husvert og ordnet opp i alt som kunne ordnes opp i, både senger, vann og veiledning. Godnatta...  

Torsdag morgen var det tåke og grått ute.
Vi pakket sekkene og kom oss avgårde utpå formiddagen en gang. På parkeringsplassen på Værskei så det til og med ut til å lette litt, og sola kikka nesten fram..! Jeg var ganske nervøs rundt debuten min med "trekkhund". Min skrale teknikk og balanse, Odins debut i sele, skiturister i løypene, andre hunder.... Grøss og gru, her var det bare å forberede seg på snø i nesa, brukne staver og knust stolthet. ..og så begynte turen til og med med nedoverbakke!!? Thomas humret litt i skjegget da jeg sa at jeg ville ta av meg skia og GÅ ned. Thomas tok avgårde på skia med Cox og Miivuu først, og så fikk jeg komme etter.

Kort fortalt så gikk dette faktisk over all forventning. Jeg gikk ikke på knea en eneste gang, og Odin gikk ganske bra til tider...!(???) Han hadde Cox og Miivuu å jakte på, og liker sjelden å ligge bak noen. Dessverre hadde vi verken gli eller feste, så det var tungt å stake og et slit å komme seg opp bakkene. Framme på setra var jeg gjennomblaut av svette, og Thomas fikk seg en god latter da jeg letta på lua. Thomas var totalt uanfektet ettersom han hadde 2 til å trekke seg og var helt tørr i luggen. 

Etter middagen utpå kvelden brettet vi opp armene og tenkte, at ER vi på hytte, så ER vi på hytte: ...Fram med yatzy-blokka og jägermeisteren. Etter 5-6 runder med vanlig yatzy og maxi-yatzy og tilsvarende runder med drikke, var vi kommet til det stadiet der det begynner å bli riktig så artig å spille spill. Summering, utvelging av terninger som skal spares og de som skal kastes på nytt... selv DET blir en komedie, tro det eller ei! Kast playstation og finn fram blokka!

Denne tomannsfesten gikk etterhvert tom for drikkevarer, og vi satte så i gang med å bølleringe rundt til hundekjørervennene våre. Jo Are først, og så Mark, handleren til Sigrid. Hvis formen var riktig så bra i morgen, så skulle vi komme oppover til Folldalen en tur, asså...!

   ....så var påska her! Værmeldinga spådde en ferie med tåke, regn og snø. Javel. Det brydde meg midt i ryggen. Alpinturistene fikk snegle seg oppover E6 i kø med ski på taket og bilen full av bagasje og unger uten meg i år. Kjente jeg var lei av skianlegg, afterski og folk. Jeg takket heller ja til invitasjon fra Thomas om å komme opp til Gausdal og bli med på setra. Pakket bilen og kjørte straks oppover.

Framme i Gausdal var det imidlertid stille i huset til Thomas. Han, Berit, Stein Erik og Geir Morten var dratt på fest på Skeikampen, og om jeg kanskje kunne komme og plukke dem opp sånn rundt 01....? 

I bilen tilbake fra Skeikampen var stemninga høy, og det ble selvfølgelig telefonert med Jo Are. Det endte med at vi ble invitert opp til Folldalen på fest dagen etter. Thomas og jeg valgte å prioritere setra i første omgang, og så fikk vi nå heller ta en tur om et par dager. Berit hadde ingen andre planer, så ho ville gjerne ta seg en tur.

Tilbake til hverdagen...

Det har gått en liten uke siden hjemreise, og ting har for lengst begynne å falle tilbake til normalen. Hvilken tur. Det gjorde overraskende godt med et avbrudd fra de vanlige rutinene. All takk til de som motiverte meg til å bli med til La Grande Odyssee!

Deler av bagasjen står fortsatt urørt i gangen etter turen, som vanlig pakket jeg med for mye. Ideen om at jeg skulle få tid til å kjøre brett i de franske alpene var selvfølgelig toskete. Hva tenkte jeg på? Snowboard-boots, bukse og jakke ligger nøyaktig der de ble lagt da jeg pakket for avreise til Frankrike.

Som nybegynner i hundespann-sirkuset så nok jeg La Grande Odyssee med helt andre øyne enn de som har drevet med hundekjøring i årevis. Som nybegynner er det ikke nødvendigvis den opplevelsen å se de norske hundekjørerne krysse målstreken det jeg husker best. Jeg vet ingenting om arbeidet som ligger bak. All slitet, risikoen, alt som kan skje galt, flaksen, dyktigheten... Lidenskapen og innlevelsen til de andre var rørende. De med vett og erfaring hadde tårer i øynene når teamet sitt kom i mål etter en lang etappe. Jeg, uvitende og forholdsvis uberørt, klappet, smilte, og grabbet tak i nærmeste hund. Bra jobba, bissevovser, nå skal det bli mat og hvile! Fordømte rookie.

Foreløpig er det disse "uviktige" hendelsene som går i minneboken hos Elisabeth.
Her kommer et par av dem:

HJERTEINFARKT?
Vel framme hos Team Alaska, i Megeve torsdag 15. januar, trodde jeg at jeg skulle få mitt første hjerteinfarkt under handler-debuten. Show-kveld med kjøreoppvisning kombinert med sprint-konkurranse. Mest mulig reklame i rikmannsresorten. Her kunne det være sponsorer å sanke... Bare å smile og nikke! Kun èn oppgave; guide hundene i en u-sving inn mot startstreken. Publikum på alle kanter.  
En smule spent og nervøs, velisolerte klær, tunge sko, snø, et par lange meter over havet... Det skulle ikke mer til enn å løpe ved siden av spannet i 80 meter før jeg trodde jeg skulle spy. Jeg kastet etter pusten som en fisk på land. Jeg trodde ikke det var sant! Jeg er da i form!!!? 80 meter til, og jeg hadde segnet om i ei snøfonn. Jeg var sjokkert og vantro. De andre lo og sa det var helt normalt. Hrmf......ok.  

LIGGEUNDERLAG
Min første natt i Frankrike ble tilbrakt lett slumrende på gulvet i en idrettshall i Megeve. Av skepsis for høylytt snorking og promping fra andre handlere og hundekjørere, listet et par stk av oss rundt i byggets mørklagte ganger og korridorer etter et bedre alternativ. Det måtte da finnes noe mykt å ligge på en eller annen plass her! Hva som helst! Vi hadde sovepose, men fint lite av liggeunderlag. Alt var irriterende låst og tomt. Forbaskede franskmenn! 

Men Åååååååå - 5 meter foran oss lå en kjempestor "tjukkas" og et hav av turn-matter. Perfekte å sove på! Som sengeavdelingen på Møbelringen, bare å velge! - Men alt dette selvfølgelig bak en låst dør! Skulle vi prøve å hoppe ned fra 2. etasje? hmmm, ville vi da klare å komme oss opp igjen..?  Mmmmm, nei, det var nok best å lunte tilbake til der vi kom fra, i "vi-lister-oss-så-stilt-på-tå-når-vi-skal-ut-og-røve"-stil. Litt skuffet innredet vi oss i korridoren rett utenfor tjukkas-rommet, nå med våre egne uteklær som liggeunderlag. Veldig mykt, ja.. Bare denne natta, så skulle det bli seng neste natt...

4-5 timer senere ser jeg meg i speilet i garderoben. Vondt i nakken og stempel i fjeset etter lua. Hadde jeg sovet i det hele tatt? En liten halvtime? Måtte smile til mitt eget speilbilde, og tenkte på pappa som bruker å si: "Sove kan vi gjøre når vi blir gamle!"

Se så, på med litt kuldekrem på stempel-kinna, og så ut og stelle vovsene i lys av ei hodelykt! Tisse, mat og bæsje - Naturlig og enkelt, denne jobben fikser jeg
 
JEKKEN.
For de som ikke fulgte så nøyaktig med på nyhetsoppdateringene under Grande Odyssee 2009, så hadde vi en episode på det lokale bilverkstedet... Et punktert tilhengerdekk måtte skiftes, og vi trengte en solid jekk for å få dette unnagjort. Med tolk til stede svinset vi fram og tilbake mellom verkstedet og bilen, og etter en halvtimes tid med diskusjoner, frustrasjoner, på og av med dekk, feildimensjonert felg osv osv, så det endelig bra ut!
Fint, flott, betal, og så hei-hei!
Thomas og jeg hopper fornøyde inn i bilen og begynner å kjøre ut på gata.
Men det var da veeeeeldig til plystring og hoiing da gitt? Var det noe? Vi ser spørrende på hverandre. Jeg åpner døra og ser bakover. Mann står og vinker. Sier ikke noe. Verken sint eller sur. Jaså? Er dette en typisk fransk avskjed? Ok, javel...ja hadet bra ja..! Jeg vinker tilbake. Smeller igjen døra, trekker på skuldrene og ber Thomas bare kjøre videre.  -  Men plystring og hoiing nok en gang! Det var da som....!!! Vi stopper tvert, og nå er forvirringen komplett, hva ER det, da? 
Så får den smarteste av oss angst i blikket, og vender seg mot meg og hikster: "......JEKKEN!!!!"
Jeg slår handflata mot panna så det klasker høyt. Å nei, så flaut!!
Thomas hopper ut av bilen i en veldig fart og ut av syne. I sidespeilet ser jeg etter kort tidThomas ligge på magen under tilhengeren og prøver å få slitt dden stakkars jekken løs.
 
Vi hadde rett og slett tenkt å bare kjøre avgårde med jekken fortsatt under tilhengeren!! "Ut av syne, ut av sinn", er det vel noe som heter.
Vi kan umulig ha gitt noe srlig imponerende inntrykk hos den stakkars verkstedsjefen.

Tilbake i bilen så vi rødmende på hverandre og konkluderte ganske raskt med at dette var det bloggmateriale av aller høyeste kvalitet.

Huff og huff......

Grüss Gott !!

Nå er det 7 dager til Chamonix-avreise, og alle hjerter gleder seg! (...i alle fall mitt om ikke andres  ) Og disse telefoniske småreferatene fra gutta/jenta på tur får meg til å glede meg enda mer. "Det er sååååå fint og koselig her!" "Alle er trivelige!" og "Du skulle ha sett de husa..!" osv.

Som gammel Sveitseralpe-beboer så vet jeg faktisk hva de snakker om. Denne pussige og sjarmerende dialekta som ingen andre enn de selv forstår, bygdeorginalene med snurrebart, den blomstrende restaurant- og pub-kulturen, den karakteristiske bebyggelsen, katter, kuer, folk og fe.... Hva pokker bor jeg her i Oslo for!? Vel, Sveits kjenner jeg som sagt, men Chamonix har jeg ikke peiling på, så det blir spennende! Kanskje noe i samme gata?
Hvis det er noen som har noe å opplyse meg med, - enlighten me! Jeg kan ikke et ORD fransk i tillegg....

Snakket med Thomas på telefon for 2 dager siden, og de (Thomas og Jo Are) kunne lattermildt fortelle at de hadde spist noen bakevarer som ikke var tiltenkt DEM, men husets herre - noe de ikke var helt sikre på om de hadde lyst til å opplyse ham om. Ellers var de i snakkende stund på en liten sightseeing i bil, og hadde bare positivt å si om området. De holder også på å hjelpe Emil med å lage noen sleder til løpet. Han begynner å få tidsnød, så han er veldig takknemlig for all hjelp han kan få!

I Oslo prøver jeg å få tida til å gå med en god del jobbing, litt trening, og blant annet å få solgt leiligheten min.  Jeg har planer om å flytte fra østkanten til vestkanten (nærmere jobb), og bruker noe tid på å booke fotograf, takstmann, eiendomsmekler osv osv. Min kompetanse på det området er lik null, men heldigvis får jeg hjelp!

håy så lenge!

Hovedbesetningen har forlatt Norge, og på et trist kontor i hovedstaden sitter  etternøleren (eller "flyhandleren") med tørre øyne og luten holdning. Triste greier å sitte igjen her. - Men likevel, det FØLES som jeg er med på hele turen, for makan til telefon-ringing og oppdatering har jeg sjelden vært borti...!

Fryktelig hyggelig hele veien! "Nå reiser vi fra Gausdal! Nå er vi på Skedsmokorset! Nå er vi i Gøteborg!"
 
... veldig hyggelig fram til klokka 03.15. Ring-riiiing! Svarte pokker, var det vekkerklokka? Med angst for svada midt i drømmeland, setter jeg på lydløs og snur ryggen til den blinkende og vibrerende mobiltelefonen på nattbordet. Hva det nå er får vente til i morra!

På telefonsvareren neste morgen ligger det diverse beskjeder fra sjåføren (les Jo Are) med formaninger om at handlerjobben er en 24 timers jobb, og at telefonering på svarte natta bare er noe jeg har å venne meg til !
Jeg HØRER at Thomas i passasjersetet sukker og rister på hodet. Tydeligvis såååå enig med Jo Are.

Steike ta!  Her er det tydeligvis bare å drikke kaffe og holde det gående!
 
Søndag formiddag: - minibussen, bikkjer og sovende passasjerer har nådd omkring Hamburg, og nok en oppringing...: "...jeg er ENSOM!!" Sjåføren hulker.

Sen ettermiddag - oppringing: "Veldig viktig! Du må kjøpe med 4 bokser løs generalsnus, så jeg klarer meg der nede....!"

Du verden.

Jada, tante kommer snart, med snus, energidrikk-pulver-fjas og hva det nå måtte være. Så skal det blir orden på sakene

Ellers kan jeg ikke annet enn å skryte viltog hemningsløst av Berits iver på tastaturet. Jeg må si at jeg er mektig imponert over den hyppige oppdateringen! Dritkult!!

- Ulempen er at jeg får gjort fint lite på jobb når jeg blir sittende og humre over gummi-fjes i minibuss i stedet.

Good shit 


 

Lille Julaften!

Huset ser ut som et bomba horehus og ristoppene ble mislykka, men dette ordner seg ! Vaskeekspressen (jeg) skal feie over kåken, og ristoppene SMAKER i det minste godt. Skal fyre i ovnen og knekke i gang om noen få minutter! Jul skal det bli !

Jeg er tilbake på heia på Sørlandet, og det er lekkert! Odin ligger på teppet ved siden av meg og sturer.. Han vil ut og finne på noe, men gidder ikke alene. Tunge stønn og sukk har for lengst avslørt at han bare er sånn passe fornøyd med min data-aktivitet. 

Ellers er det bare få dager til Thomas og Jo Are putrer nedover med 28 huskyer, og Thomas truer med å komme innom Lørenskog (der jeg bor) og lufte alle på plenen foran borettslaget. Høres ut som en hysterisk plan, - men jøsses, så lenge dere har  28 "driteposer"i lomma, så kan dere gjøre hva dere vil for meg .. Tipper mine somaliske naboer låser alle dører og vinduer hoho...

Jo Are ringte i går for å prøve å gjøre et godt inntrykk av seg selv før turen (vi har aldri møttes tror vi), men ble en smule tatt på senga da jeg kunne fortelle at jeg kjenner til alle hans revestreker i både edru og ikke fullt så edru tilstand ettersom han er beryktet i Lillehammer, så de hyggelige frasene kunne han spare seg. Han ble satt helt ut, og vi kunne ikke annet enn å begynne å le begge to. Vi konkluderte til slutt med at: jaja, da kunne det bare gå èn vei, og det til det bedre...

Men nok fjas, her må det jobbes, - Odin har allerede vært nesten oppå fanget og tastaturet mitt med sine 40 middagspølse-kilo, så jeg får ta hintet, - UTpå TUR !

Ønsker Thomas, Berit og Jo Are (+ evt andre som tar seg bryet med å lese denne bloggen!) en knasende fin jul og God nyttår, og vi snakkes og ses om få dager!

Cherio miss Sophie!

.... sett slikt, nå er det bare 9 dager til jul, og 30 dager til viva la France! (Attpåklatten kommer jo litt seint...)
Som gamle damer sier når de ser barnebarna; "...som tida flyr!", 

Men ingen grunn til panikk - julegavene er klare, bilen er tilbake fra verksted, og jeg er forkjøla NÅ. Dvs, fri for gørr og snørr i jula, evt Chamonix, dette lover bra!
(eller som Askepott sier: ".....det får vi nå se på !")

Det blir stas å se bisken igjen også, har ikke sett ham på flere uker ! Odin syns også snø er ganske stilig, spesielt når matmor slenger utpå noe snacks. Da venter det "kenguru-hoppinga" fra det ene snackset til det andre. Og litt snø på snuta. Ubetalelig!  

 Det er TO ting som gjør meg eitrende forbanna! : DATA-drit og BIL-drit. Jeg har selvfølgelig begge deler, og Nå! Jeg blir faktisk rett og slett ustabil av raseri over å ikke klare å forstå hva som er galt, and how to fix it! ...og det er alltid bare noe småpiss, lett å fikse, chop-chop, 2 sec. Sitter en halvtime i telefonkø på forbrukerservice, og rødmer lett når vedkommede forklarer hva jeg må gjøre. Jizez, det var så enkelt ja? Er det mulig å være så uintelligent?

I rushen, kl 16.15 torsdag ettermiddag i forrige uke ble jeg èn av dem. Èn av dem som sperrer halve E6-en nordover mellom Oslo og Lillestrøm. Racerbilen (Lada Samara 1986 mod) har fått motorstopp for andre gang dette året. Jeg ser ironien i det og kan ikke annet enn smile. Ringer rolig og behersket til NAF mens jeg trer den signalgule vesten over huet. Et hav av biler bak meg. Deilig følelse. Alle kommer forsinket hjem pga meg. Snart går det vel over radioen også. Polskregistrerte biler vinker og ler, og gir meg tommelen ned for møkkabil.

Det endte som det måtte gå, jeg slepes til nærmeste Statoil-stasjon av en hjelpsom bilist som rygger inn foran meg og sier: "...du kan jo ikke stå HER", og deretter taxi hjem.

Men så-så, Elisabeth, du har jo kollektivt! Jada, ikke noe problem. Prøvde det i går, fra trening og hjem. Brukte nesten TO timer!! ..noe jeg bruker et kvarter på til vanlig! Vente på trikken, vente på bussen, og bussen har 40 stopp...  Èn ting er i alle fall krystallklart:
Bilen skal kysses i huet og i ræva når den er opp og går igjen! Gud velsigne mekanikere.

  

Jaudå!

...etter snart 3 år med kontorjobb i hovedstaden, 8 til 4, mandag til fredag, har jeg for lengst begynt å innse at livet mitt er i ferd med å bli pinlig forutsigbart og kjedelig! Så da Thomas i høst begynte å fable om Frankrike og en eller annen konkurranse, syntes jeg en tur dit faktisk hørtes ut som en veldig god idè! Som gammel skiboms ville Chamonix normalt framkalle stjerner i øynene, men nå er jeg mer klar for å finne på noe annet..  Jeg innrømmer glatt at jeg knapt nok har sett et hundespann i hele mitt liv, og kan mindre om det feltet enn om rakettforskning.. 
Thomas fikk store øyne  og haka datt et par meter da jeg forsiktig ymtet frampå at jeg også godt kunne tenke meg ned og hjelpe til i januar... Noen sekunders taushet ble overlappet av en ustoppelig ordstrøm og entusiasme! På under en halvtime var jeg blitt flasket opp med program, må-ha-utstyr, gode råd og ivrig pep-talk! Det var visst en plass ledig i teamet, og så sant han fikk aksept fra Jo Are, noe som ble ordnet i løpet av 2 minutters via mobil, så skulle det ikke stå mye i veien for at dette kunne ordne seg. Du verden, det var ikke verre enn det nei...? Med skrekkblandet fryd begynte jeg å tenke på hva jeg egentlig har begitt meg med på. Herlig! Endelig skjer det noe jeg ikke har kontroll over..!